Jeg forstår alle dere som har valgt å bli i USA. Det går knapt en dag uten at jeg tenker på muligheten til å dra tilbake til USA. I motsetning til veldig mange andre norske piloter jeg har truffet i utlandet, så var det for mitt vedkommende aldri i mine planer å dra hjem. Jeg skulle bli i USA og deltok derfor aldri i diskusjoner om SAS' tappetester og konverterings metoder. Jeg visste ikke hva som var kravene til verken konvertering eller de ulike selskapene.
Vel - her er jeg..........hjemme i Norge og frekventerer Værnes, Trømsø eller Sola i arbeidstiden, og lurer på om jeg noensinne vil finne meg 100% til rette her hjemme (misforstå meg ikke - jobben og firmaet jeg flyr for er "first class" og noe av det bedre jeg har vært borti). For min del var det bare tilfeldigheter som gjorde at jeg mer eller mindre over natten endte opp her da jeg ble permittert i en annen jobb. Det var i ordets rette forstand det å være et sted til rett tid. Jeg trengte en jobb og fikk en her på dagen.
Det er ikke flygingen som plager meg i Norge, men alle de andre tingene. Det er nokså fustrerende å komme hjem med masse inntrykk samlet over tid i resten av verden, å se hvorledes vi roter det til for oss her på berget. Mest fustrerende er at svært få forstår meg når jeg tar til orde - folk flest har ikke erfaring, og en utenlandsfarer kommer ofte til kort i diskusjoner.
Jeg vet at mange nordmenn som flyr i USA ikke valgte det i utgangspunktet, men at drømmen den gangen kanskje var en karriere i SAS eller BU og derfor aldri har fått svar på om de ville hatt det bedre her hjemme i dag. Det kommer an på, men personlig tror jeg man passerer en grense når det har gått en del år i utlandet, og at deretter vil tilpassningsproblemene melde seg etter ankomst i Norge. For dem som dro hjem etter "instruksjon" og gjorde karriere her har det nok vært enklere. En av det store forskjellene på USA og Norge er at det finnes uendelig mange fler jobber i USA, men også uendelig mange scum-bag outfits som bortsett fra time bygging ikke tjener til mye. Nå, etter noen år her hjemme, med den trygghet (det kan diskuteres til hvilken pris, men den kan faktisk være verdt det) det medfører, er jeg av den oppfatning at det kun er 10-15 attraktive jobber i USA. Med det mener jeg selskaper med lang tradisjon for fagforeningsdrift. Forskjellen mellom himmel og helvete i USA er liten, og når man ender i en familiesituasjon så er det best å være på solsiden i USA - med god margin...........mener nå jeg da.
Dette var bare mine tanker om USA vs. Norge i vår bransje. Forsatt god påske alle sammen.
Hilsen en som søker seg til USA