Det var da voldsomt til skepsis.
Jeg har også en del kolleger som hevder de har gått "den harde veien" med trang økonomi, gjeld til opp over pipa, strøjobber rundt omkring på de merkeligste steder både som pilot og som helt andre ting, i påvente av "den store jobben".
Noen lykkes, andre ikke.
Når de så har fått den "den store jobben" sitter de der med flygetidsboka si (som i tillegg til sertifikatet er det eneste de har å skilte med i livet, slik det er med de fleste av oss) og mimrer og forteller hvor jævlig de har hatt det, hvor vanskelig det har vært og hvor mye de har ofret for å komme dit de er i dag.
Og så konkluderer de med at de virkelig har fortjent det, men at den erfaringen de har tatt med seg undervegs, ville de aldri ha vært foruten. Og konklusjonen må dermed bli at de som har kommet "enklere" til det ikke er verd den jobben de har fått.
Aner jeg en slik holdning her?
Min erfaring tilsier at for et flyselskap er brains kan være vel så nyttig som flytimer når man skal ansette piloter. For flytimer får man uansett.
Jeg synes i alle fall at det er veldig positivt at vi endelig har fått en flygerutdanning i Norge under litt mer ordnde forhold enn tidligere. Staten har riktignok sponset pilotutdanning tidligere (STFS), men da var målsettingen blant annet å stoppe pilotflukten fra forsvaret ved å lage et sivilt alternativ.
I UiTøs tilfelle har man tatt utgangspunkt i den sivile luftfartens eget behov. For flysekslapene har faktisk også behov for noen piloter med litt mer akademisk bakgrunn enn at man kan svare på 500 multiple choice spørsmål i "menneskelige ytelser og begrensninger".