[Send et PM til Vmu, så får du en brutal overhøvling med råd om å heller satse på landstryking eller å selge vaffler på Domus i stedet
Plenty of folks are bitter and have experienced bad luck, but there is equally many who got an early break, whether due to luck, money, or hard work and who are sitting pretty damn good today...If those guys, me included, had listened to the nay-sayers and pesimissts, we would indeed be serving waffles at Domus instead...
Mitt innlegg i debatten vil kanskje få mer tyngde med litt bakgrunnsinformasjon: Jeg er en som tidligere hadde en ekstrem(!) flyinteresse. Jeg leste alt av flylitteratur, leste A-teori da jeg var 16 år, tok mine förste flytimer da jeg var 17 år og var skeptisk til at folk med bare moderat flyinteresse kunne gå statlige flygerutdannelser og surfe rett inn i jobb. Jeg gikk flyskole og startet i godt betalt airlinejobb bare et par måneder etter at jeg var ferdig på skolen. Jeg flyr i dag jetkjerrer på betingelser som, ihvertfall lönnsmessig, er blandt Europas beste. Jeg har definitivt hatt en enkel vei, rent innsatsmessig, til der jeg er i dag.
Jeg digget maks på flyskolen og var nok blandt de mer entusiastiske der, men etter det ble jeg mer og mer skuffet. Etter noen år måtte jeg innrömme for meg selv at yrkesvalget var en tabbe. Det er ikke enkelt å konkludere med at du har tabbet deg ut på et av de viktigste valgene i livet. Jeg synes i dag at flyging er kjedelig, rutinepreget og lite utviklende. Hvordan kunne dette skje?
Det som er sikkert er at jeg hadde helt urealistiske forventninger til yrket. Jeg reiste som passasjer og tenkte at gutta i cockpiten måtte väre sinnsykt flinke for å kunne lande i all slags dårlig vär. Jeg leste i flymagasiner om simulatortrening og tenkte at man måtte väre Maverick(ja, jeg så Top Gun) får å få til det der. Jeg tenkte ikke over hva den gode ulykkesstatistikken egentlig sa om yrkets utfordringer. Hvor fikk jeg disse urealistiske forventningene fra? Stort sett fra folk flest som oppmuntret meg, fra "romantiske" artikler i flymagasiner, og fra privatflygere i flyklubben. Jeg fikk aldri snakket med noen som faktisk hadde jobbet i flyselskap et halvt liv. I dag ser jeg at nesten ingen av mine(mange) kolleger som er gått lei forlengst, tör å fortelle omverden om det. Det er vanskelig nok å innrömme det for seg selv, og enda verre å fortelle andre om det. Man vil nok aldri se noen Flynyttartikkel om emnet.
Min hensikt med å skrive det som kan(bör?) oppfattes som bittre og pessimistiske innlegg her, er å
pröve å balansere informasjonen som en potensiell flygerelev får når han/hun vurderer utdanningsalternativer. For det er et faktum at en selvfinansiert flygerutdanning er å regne som en enveisbillett til enten flybransjen eller dyp ökonomisk krise. Andre utdanninger kvalifiserer deg ofte for mange forskjellige jobber, mens med flygerutdanning kan man i praksis kun fly. Hvis jeg kan redde bare en person fra å ende opp i min situasjon, så er det verdt den tiden jeg har brukt på å skrive disse innleggene.
Jeg er egentlig snill
Vmu
EDIT: Og så vil jeg beklage mine noe flåsete formuleringer i mitt förste innlegg.