Ja, jeg kan vel ikke si så mye om Dubai, men her er mine tanker og formeninger om noe av det som er blitt tatt opp så langt.
Begynte flygerutdannelsen min i nord norge, etter å ha tilbragt 2 år på en internasjonal videregående skole samt 4 år på college i USA. Etter å ha jobbet ett år som IK i Norge var jeg heldig og fikk jobb på den grönne öya ute i Atlanterhavet. Gledet meg voldsomt, t.o.m. dama ble med ut dit. Har jobbet der i 2 år nå, og har nylig skrevet under på en permisjonsavtale som gjelder i 5 år. Ikke för i 2007 må jeg tilbake dit. Trodde jeg kunne ende opp der resten av livet når jeg först begynte men skjönte etter hvert at når staten og politikerne får styre er arbeidsplassen ikke alltid et trivelig sted (noe som SAS/SC piloter merker nå om dagen). Når respekten fra management forsvinner helt, og alt du får höre er at lönnen din må fryses ellers går selskapet konkurs, samt at du må jobbe helst 436 dager i året så skjönner man at gresset må vel väre grönnere på den andre siden av gjerdet, eller?
Skandinavia..... Det er vel noe som trekker hjemover, men hva er det? Er det tryggheten, relativt godt skolesystem, OK helsevesen, fine somre og hvite vintre, närheten til familie og venner som trekker eller er det andre ting? Jeg vet ikke. Kanskje man kunne få jobb i et longhaul selskap i Europa og så pendle hjem på fridagene? Men flyr man longhaul hele livet kortes jo levetiden ned ganske betraktelig. Kanskje läre seg et nytt språk for å få seg jobb i utlandet. Hmmm........ganske mye arbeid.
Hva med USA? Land of opportunity. Bra lönn (etter förste året iallefall), når man tilslutt ender opp som kaptein for en major og flyr langrute og tjener $400000 i året. En kan kjöpe veldig mye for de pengene. Fin bil, fint hus, til og med sende trillingene (!) til Harvard for $40000 i året hver og fortsatt kunne kjöpe en ny Jaguar XK8 til kona di hvert år. Det er vel toppen av happiness? Men dette må vel veies opp mot noe av det negative med USA; fölelsen av ikke å kunne stole på noen du ikke kjenner, det å hele tiden måtte gjöre ting 'by the book' slik at en unngår å bli saksökt. Dere som bor i USA, hvordan föler dere dette 'loss of common sense' syndromet påvirker deres hverdag? Eller föler dere det ikke i det hele tatt? Jeg husker etter jeg hadde värt i statene i 6 år var jeg klar for å komme hjem. Jeg var så mökka lei alt sammen. Reklame hvert 5. minutt på TV, dårlige OL sendinger, etc. Må inrömme jeg ble en del skuffet når jeg hadde bodd hjemme noen måneder. Norge hadde endret seg mye fra det jeg kunne huske. Eller hadde jeg bare husket det som var bra med Norge...?
Forresten et bra topic som har blitt startet. Bra å kunne höre fra andre skandinaver hvordan det er å jobbe/bo i utlandet. Finnes det folk der ute med erfaring fra Asia, Stillehavet, Sör Amerika eller Australasia? Keep them impressions coming!
DB
Last edited by dick badcock; 28th Apr 2002 at 10:12.